«Snille-Cesilie» søker plass å være <3

nakne meg«Helt naken» – usminket – nettopp stått opp….dette er meg!

Mitt første minne som egentlig ikke er et minne men mer en hendelse som er blitt fortalt, som finnes i en journal, som finnes på et polaroidbilde, som jeg av en eller annen grunn har minner om likevel! Jeg har laget meg et bilde der jeg sitter i vann for å kjøles ned – og at jeg kan se plast som er smeltet inn i låret mitt. Mest sannsynlig er dette falske minner – men på låret mitt har jeg synlig bevis for resten av mitt liv!

Jeg er knapt et år- klarer akkurat å reise meg til alt mulig…plukker sannsynligvis på alt jeg kommer og over. Jeg kan ikke stå eller gå uten at noen holder meg i hendene.

Mamma har laget kaffe på kjøkkenet og tar med seg termokannen inn i stuen. I stuen sitter jeg og holder på med mitt på gulvet. Pludrer kanskje for meg selv og er så lykkelig som bare et barn kan være <3.

Mamma fortalte senere, da jeg var blitt eldre, hva som deretter skjedde. Hun fortalte det alltid med drama i stemmen og nesten med en viss stolthet om tragedien som rammet! Mamma hadde glemt lokket til termokannen på kjøkkenet. Mamma setter ifra seg termokannen (uten lokk) på stuebordet. Mamma går ut igjen på kjøkkenet for å hente lokket. Mamma kommer inn igjen på stuen! Mamma oppdager at lille meg hadde reist seg opp etter stuebordet, fått tak i termokannen og helt alt det varme innholdet over meg! Det ble uker på sykehus med tredjegrads forbrenning på begge beina. Det eneste jeg har igjen av arr er et merke på venstre lår der plastbuksen som holdt bleien på plass hadde smeltet inn!

Denne historien fikk jeg høre hele livet – denne historien trodde alle på – denne historien trodde sykehus og lege på!

Ingen syns det var rart at et lite barn som knapt kan se over stuebordet – klarer å helle varm kaffe over begge beina – og ikke får kaffe på overkroppen!

Senere – da jeg som voksen oppdager at mamma faktisk likte at vi barna var syke skjønte jeg at det var noe med historien som ikke stemte. Mamma likte å overnatte med oss på sykehus – og vi var ofte innlagt av forskjellige grunner. Jeg kan den dag i dag ikke huske en eneste gang jeg faktisk hadde ordentlig vondt noen som  helst sted men på sykehuset fikk vi all den omsorgen og oppmerksomheten et barn trenger! Hadde livet mitt vært annerledes dersom barnevernet allerede den gang hadde forstått at mamma mest sannsynlig hadde helt kaffe over beina mine med vilje?

Dette er starten på livet mitt – dette er sånn livet mitt fortsetter å være. Omsorgspersoner som burde vist meg uforbeholden omsorg men som svikter meg – dette forsetter da jeg velger å bryte med mammaen min og flytter sammen med kjæresten min. Dette fortsetter helt til jeg slutter å omgåes med falske omsorgspersoner og begynner å omringe meg med omsorgspersoner som faktisk viser meg den omsorgen jeg fortjener <3. I dag er det slutt med falske mennesker i livet mitt – og akkurat i dag blir jeg deprimert???? WTF?

I går gikk jeg til psykolog for første gang i mitt liv! Hun spurte hva jeg trengte hjelp til – og jeg ramset opp hele livet mitt i et rasende tempo! Psykologen stoppet meg og sa; «Jøss! Du sier alle disse tingene i en og samme setning som om det ikke er noenting. Samtidig så tenker jeg at hver og en av disse tingene enkeltvis kan knekke et menneske.»

Da begynte jeg å gråte. Bedyret at jeg var over alt dette – at jeg hadde jobbet meg gjennom alle disse hendelsene og lagt dem bak meg. Psykologen sa at det ikke var umulig – men at man faktisk kan legge ting bak seg, tilgi, bli ferdig….og fortsatt ha det tøft. Psykologens førsteinntrykk av meg var at jeg hadde kontroll på alt – men at jeg ikke hadde bearbeidet mine egne følelser.  «Snille-Cesilie» har ikke satt av plass til seg selv i livet til «Flinke-Cesilie».

DET HAR HUN JAGGU MED RETT I!

Så da er jeg i gang altså…bearbeide…finne plass….finne meg…skrive som terapi.  Jeg ønsker å forstå hvorfor jeg er meg – og jeg ønsker egentlig å dele det med verden. Jeg er ennå ikke sikker på om jeg skal gjøre det i blogg – eller om jeg skal skrive en bok.

Dette er et «prøveinnlegg» og det blir ikke en vane…dette skal fortsatt være matblogg – så får jeg evt lage en ny blogg der jeg «finner meg selv» ;)…eller skriver en bok

Og bare så det er sagt – i Koranen finner du disse kloke ordene:

Gleden over å tilgi er søtere enn gleden over hevn <3